Mindre marked, mer tillit, medvirkning og samhandling

Samhandlingsreformen skulle lage sømløse pasientforløp og flaskehalser skulle elimineres. Men hvordan opplever folk at denne reformen, med gode hensikter og muligheter, har fungert? Ble sykehusene og kommunene satt i stand til å ta ut gevinstene, både på kvalitet og kvantitet, som kunne vært mulig?

Konsekvensene av samhandlingsreformen har vært krevende for mange, spesielt for eldre brukere. Sykehusene har stort krav på seg til å «produsere» helsetjenester, og liggetiden har etter hvert blitt veldig kort. Jo større turnover, jo bedre. Dette kan føre til store belastninger, spesielt for eldre brukere, som ofte har behov for mer tid før de kan komme tilbake til hverdagen igjen etter sykehusopphold. Eldre har ofte større behov for oppfølging etter en sykehusinnleggelse og kommunens hjelpeapparat er i for liten grad satt i stand til å følge opp brukerne på en god nok måte. Mange vil si at hverken sykehusene eller kommunene ble satt i stand til å realisere modellen.

Eldre mennesker har ofte ikke bare en diagnose, men flere. Det kan gjelde både psykiske og fysiske lidelser. Ikke sjelden hører vi om brukere som går ut og inn mellom hjem/institusjon og forskjellige avdelinger på sykehusene. Det er ikke vanskelig å skjønne at dette fører til unødvendig lidelse og er en stor belastning på et eldre sykt menneske.

Korte liggetider og høyspesialisert spesialisthelsetjeneste fører også til større belastning på fastlegene. Vi vet at fastlegene er sterkt belastet og at mange vurderer å slutte, i tillegg til at færre ønsker å bli fastleger. Praksisen med at mange pasienter skrives ut av sykehus og henvises til fastlegen for så å bli henvist til en ny avdeling på samme sykehus, er hverken pasientfokusert behandling eller særlig kostnadseffektivt. Slik dette har utviklet seg, blir særlig eldre mennesker de som merker konsekvensene best. Vi må gi sykehusene et større ansvar for det som skjer etter at sykehusoppholdet er over, og sikre finansiering av ordninger for grupper med stor risiko for reinnleggelse.

Seniorutvalget i Trøndelag Arbeiderparti er glad for at Arbeiderpartiet har lagt fram en helhetlig plan for sykehusene våre og lansert en «Samhandlingsreform 2.0». Vi skal lære av hva som har fungert godt og hva som har fungert mindre godt. Vi må i større grad sette helhetlig kvalitet på dagsorden og i mindre grad fokusere på kvantitet. Både sykehusene og kommunene må settes i stand til å gjennomføre samhandling slik det er ment å være. Ansatte må få mer tillit og økt medvirkning, markedstenkningen og målstyringen må reduseres, og vi må ta sterkere politisk styring over vår felles helsetjeneste. Pasientene skal høres og delta i dialog med sine behandlere. Samhandlingen mellom sykehus og hjemkommune skal bli bedre.

Ved å tydeliggjøre at kvalitet er like viktig som kvantitet, setter vi i større grad søkelys på at hele mennesket må ses. Da kan vi snakke om et pasientfokusert helsevesen, og vi kan gå en trygg alderdom i møte.