En fylkesordfører takker for laget

Ta vare på Trøndelag!

Kjære Tomas!

For 20 år og to dager siden, fikk jeg for første gang et slikt kjede hengt om halsen.

Jeg har prøvd å huske hva jeg tenkte i det øyeblikket, men jeg tror jeg var såpass preget av høytid og sikkert temmelig nervøs for hva dette ansvaret ville innebære. Jeg var litt yngre da, enn nå – selv om det sikkert ikke ser slik ut. Moten var litt mere sleng i dressen.

Du har mer erfaring enn jeg hadde, men jeg vil tro du også vil kjenne tyngden av kjedet, selv om du har lånt det flere ganger som fylkesvaraordfører.

Men tyngden av kjedet minner oss også om at vi er i en rolle, og at den rollen består selv om bæreren skifter. Eller stuper, som Tord Foleson sier det på Stiklestad.

20 år er to femtedeler av livet mitt. 20 år i en rolle hvor du i alle formelle sammenhenger tituleres som Fylkesordfører, gjør nok at det også har blitt litt av identiteten min. I USA beholder jo Presidentene tittelen, selv når de har gått av, men jeg tror ikke det er en god ide å gjør det her – hvis dere ikke insisterer J Rita

For 20 år siden var jeg spent, men også utålmodig. Jeg hadde flere ambisjoner jeg ville realisere. Løfte fram den kreativiteten jeg opplevde var sterkt tilstede rundt omkring i Trøndelag, gjøre fylkeskommunen til en mer spennende arbeidsplass og samle Trøndelag. Andre får bedømme hvor godt vi lykkes med de to første, men vi samlet Trøndelag.

Men det tok 15 år. Og det tror jeg det er verdt å minne dere om. Ting-tar-tid. Og det betyr at det ikke kun må jaktes politiske mål som lar seg realisere innen fire år. Det er også behov for de langsiktige målene. Fram mot 2030, og faktisk noen også lengre enn det. For Trøndelag. For oss som bor og virker her.

Det er fortsatt mye ugjort jeg har både energi og engasjement for å fortsette med her i fylket, selv om jeg nå trer ut som ombudsmann og fylkesordfører. Jeg vet at både posisjon og opposisjon i det nye fylkestinget kommer til å jobbe videre med det. Innen klimapolitikken, matsatsingen, forsvarspolitikken, teknologimiljøene, de videregående skolene, næringspolitikken osv…

For meg ble Trøndelag en kjærlighetshistorie. Jeg håper det blir det for dere som sitter her også. Og jeg har mange forelskelser i dette store fylket. Nesten like stort som Danmark, men langt mer variert i natur, ressurser og geografi.

Enten det er kysten med Leka som ligger opp ned som ei forkastning av USA, eller Jøa slik Olav Duun beskriver det I Eventyret, der lille Odin går med mora si  til det som skulle bli barndomsparadiset hans i Kjelvika.

Havbruks-Klondyke langs kysten med tyngdepunktene Nærøysund, Hitra og Frøya, eller det er innlandet med jord- og skogbruk opp mot fjellbygdene, det sør-samiske og fjellene våre. Vi er innrammet og innlemmet i vakker, vill og storslått natur med fjell, daler, innmark, fjorder og hav. Og i dette virker og bor det folk. Noen flere i småbyene våre og temmelig mange i storbyen. Her møter vi den trønderske identiteten som jeg synes kom så fint fram i verdens fineste og mest populære fylkessang. Men historien vår er også identitet. Med Stiklestad, Nidaros, Frostating og ikke minst gruvesamfunnene våre. Godt beskrevet i spel, men aller best av Johan Falkberget der romanfigurene ble så levende at de har fått gater oppkalt etter seg som Ol Kanelsa eller egne statuer som An Magritt. Jeg kaster alltid et blikk opp når jeg går inn i kirka på Røros og tenker meg at Benajamin Sigismund og Gunhild Bonde stjal seg til øyeblikk av kjærlighet der oppe.

På rundreise i Trøndelag møter vi grundere som driver smått og grundere som har blitt gigantiske. Her møter vi de som lærer bort, tar vare på, produserer, frakter, legger til rette for, passer på, forsker og finner opp. De som holder samfunnshjulet igang. Her møter vi gamle og unge i frivillig arbeid, kultur og idrett. Her møter vi både de tålmodige og de utålmodige. Og her møter vi også ofte motsetninger, uenigheter og dillemmaer som må løses. Noen ganger med mye støy, men som oftest i det stille.

Noen har spurt meg hva som har vært viktigst for meg. Jeg er usikker. Det er så mye, for Trøndelag rommer så mye bra. Det var stort å få være med på å samle Trøndelag, få kampflybasen, Havteknologisenteret, følge havbruksnæringens eventyrlige vekst, Matmanifestet og slå ring om Nord Universitet og sykehusene våre. Jeg er stolt av måten vi sammen – tverrpolitisk og med en dyktig administrasjon, i tett samspill med partene i arbeidslivet og andre nøkkelaktører – spilte en viktig rolle for nærings- og arbeidsliv under pandemien. Jeg er glad for at Steinkjer vokser fram som administrasjonsby med campus, kommune, NAV, Statsforvalter og nå fylkeskommunen samlet i sentrum.

Noen ganger har jeg tenkt på rollen som å være dirigent. Som å forsøke å få dette store, mangfoldige, fine fylket og folkene til å spille sammen. By og land. Offentlig og privat. Store og små. Lyden av Trøndelag i samklang. Fylkestinget kan ikke vedta gode bedrifter, lokalsamfunn eller mennesker. Men dere kan legge til rette. Bidra til å bygge det dansegulvet Tage Erlander snakket om å bygge i Folkehemmet Sverige, slik at folk kan få danse sine egne liv.

20 år er ganske lenge, men ikke et liv. Jeg har samarbeidet tett med flere politiske ledere i Trøndelag. Rita i Trondheim i 20 år. Utallige ordførere og stortingspolitikere. Fylkesrådslederne i Nord-Trøndelag Alf Daniel, Ingvild og Anne Marit og Fylkesordførerne Erik Bartnes, Gunnar Viken og deg, da Pål. Fylkesvaraordførerne Beate, Arne, Gunn og Tomas. Og så har jeg slitt ut et par fylkesrådmenn Milian og Odd Inge.

Så hva kommer jeg til å savne? Sikkert masse. Ikke alt. Men jeg kommer til å savne det politiske fellesskapet. Det som er på tvers. Utallige pils og middager på reiser med Henrik fra Høyre. Samtaler om familier, hobbyer og samfunn med partifeller og politiske motstandere. De felleskapene vi har etter tøffe debatter og valgkamper, men likevel ser hverandre som engasjerte menneske som også i mange saker samarbeider og kjemper for Trøndelag.

Omtanken og omsorgen for hverandre etter dramatiske og vonde opplevelser enten privat eller etter Utøya, hvor ikke partifarge, alder eller bakgrunn spiller noen rolle – bare hverandre. Det kommer jeg til å savne. Det må dere ta vare på. Pandemien gjorde at det ble færre reiser og færre kvelder med hverandre. Det var et tap. Det er viktig for styringen av Trøndelag og for selve folkestyret at dere tar vare på det; anerkjennelsen av hverandres engasjement. Viktigheten av at noen stiller opp til folkevalgt arbeid, for demokratiet. Men da må dere bli kjent med mer enn bare politikeren. Dere må bli kjent med hverandre. Da er det lettere å forstå og lettere å respektere uenighet. Mer enn noen gang er det viktig.

Jeg kommer til savne dedikerte ansatte i fylkeskommunen og i særlig grad de jeg har jobbet tett med i det daglige som fylkesordfører. Aller mest Bente, som jeg arvet etter Arnt Frøseth og som har vært en uvurderlig, dyktig og usedvanlig flink støtte, tilrettelegger og sekretær for meg i alle disse 20 årene. Uten henne hadde mye blitt mye tyngre.

Og så kommer jeg til å savne å reise rundt i Trøndelag for å besøke spennende mennesker, bedrifter og entusiaster som gladelig forteller om hva de drømmer om og vil få til.

Kjære Tomas, lykke til med gjerningen. Det har vært en stor ære og et stort privilegium å tjene Trøndelag. Ta vare på fylket vårt. Tusen takk Trøndelag!